Bloggtørke

Altså, det er ikke bare, bare å være blogger for å si det sånn. Litt kred skal dere toppbloggere ha. Jeg har rett og slett vært litt lite inspirert og hatt enda mindre overskudd de siste ukene. Var ei uke på ferie i en slags familiekonstellasjon på fire i selveste syden og ble så sliten at jeg måtte ta enda mer ferie da vi kom hjem. Baby har begynt å våkne klar for livet hver dag klokka 06.00 og har plutselig blitt et lite menneske som krever oppmerksomhet store deler av dagen. Postpartum-hormonene mine er definitivt brukt opp for lengst og kroppen henger litt etter, så denne hverdagen med baby og behovet for aktivitet og sosialt liv er litt vanskelig å balansere enda. Og så har jeg som kanskje tidligere nevnt ordna meg ganske dårlig i dette familieprosjektet, så jeg bruker alt for mye tid på å tenke på økonomi og framtid, søke etter aktuelle jobber og skrive søknader. Så er det jo en del helserelaterte avtaler da, må jo passe på psyken, reparere bekkenet, holde rygg og nakke ved like, mosjonere, tøye på muskler og ledd, og ikke minst følge med på fysikken til baby. Du trodde kanskje at livet i perm var bare latte og chille med lille men det _er_ faktisk en fulltidsjobb med veldig mange timer overtid og uten kvelds- og nattetillegg. Please ikke gi meg opp enda, det kommer mer, jeg lover.

Advertisements

Festivalbaby

Litt late, men hva er vel bedre enn å mimre litt tilbake til festivalsommer når høsten begynner å bli kald og tung? Helt siden jeg var 16 har jeg stort sett brukt hver eneste sommer på festivaler. Noen få som deltaker men aller mest på jobb. Sommerferie har altså siden VGS vært fullstendig erstattet av å reise rundt i hele landet, intensiv jobbing 24/7 men også noen av de beste opplevelsene jeg har hatt i livet. Og mange av de aller beste menneskene i livet har jeg blitt kjent med gjennom festivaljobbing. Det har liksom vært ei konstant boble av deilig frihetsfølelse, å være på reise, musikk, mennesker, sene kvelder, fest, lite søvn og masse jobb – og følelsen av å være nyttig og flink til noe.

I sommer derimot tilbragte jeg det meste av tiden i sofaen med ammepute og baby. En del FOMO men det gikk overraskende bra å ta livet med ro. Den eneste festivalen jeg fikk med meg i år var Øya, nærmeste nabo og tryggeste alternativ. Papi jobba som fotograf under hele festivalen så jeg og Saga var alene hjemme og hørte konsertene fra balkongen de første dagene. Lørdagen pakket jeg barnevogna full av babystæsj og var på plass i parken til første band sto på scenen, ivrige fans på livets første konsert. Blir ikke mer løkkamamma enn å sitte på gresset i Tøyenparken og amme mens No.4 synger om Oslo og elg og livet? Fikk supertips om perfekte øreklokker til bitteliten baby som funka så bra at hun sov seg gjennom hele festivalen. Mami klarte hele to øl og holdt ut til og med verdens råeste tante Bendik som spilte på hovedscenen! Ikke no stress med baby på festival 😀

Skjermbilde 2018-10-22 kl. 11.43.40

Bendik Øyafestivalen 2018. Foto: Ihne Pedersen

 

Når kroppen kapitulerer 

Jeg hadde en del trøbbel med bekkenet i svangerskapet, gikk på yoga for gravide som nok hjalp en del, men det ble likevel så ille at jeg ikke klarte bevege meg særlig mye den siste tiden før fødselen. De første månedene etter fødsel kjente jeg ikke så mye på bekkenplagene, kanskje fordi de rett og slett ble overskygget av alt det andre, og at kroppen og hodet var høye på mammatilværelsen. Men nå, fire måneder etter, er hoftene og korsryggen fortsatt skikkelig skranglete. Det er som om alle beina rundt bekkenet har blitt dratt fra hverandre i alle retninger og ikke har funnet tilbake til riktig sted. Jeg har hatt noen timer hos Bekken & Barn for å prøve å justere ting litt på plass igjen, det har hjulpet litt men jeg tåler ikke veldig lange trilleturer før det svikter. Tenkte prøve litt pilates og et par timer med PT for å komme i gang med litt styrke igjen, men tar med glede i mot alle tips og råd til å få skrudd sammen systemet så jeg kan få lov å komme meg ut i skogen på joggetur igjen snart, den eneste formen for trening jeg savner skikkelig.

Baby T-Rex

Hva skjer med denne hormonelle kroppen når babygirl skriker? Svetter mer enn i løpet av en heftig spinningtime.

Hadde et par gratis billetter og skulle gi kino et forsøk i går, med baby, siden hun uansett har vært ganske rolig så lenge hun er inntil meg tenkte jeg det skulle gå bra.

Den kvelden starta med en svett tur med t-banen. Jeg er veldig fornøyd med barnevogna fra TFK som vi fikk kjøpt brukt, men bremsene funker ikke så jeg får ikke låst hjulene på den. Det viste seg å bli et problem i løpet av de 10 minuttene på banen da baby skreik hysterisk og jeg skulle lempe henne over i bæresele i det banen tok noen brå svinger. En snill dame på setet rett bak oss så at jeg sleit og bidro, folk er ganske ålreite og hjelper gjerne med barnevogner har jeg merket meg. Og fy fader, noen ganger er det nok å håndtere for å si det sånn. Har vært livredd for å skade baby flere ganger i forsøk på å styre vogna foran meg med henne i sæle. Men altså, kjempesvett allerede der.

 

Møtte Karen utafor den nye kinoen i Nydalen og fant salen med Jurassic World. Satte på baby ear-muffs og det tok nesten en time før hun begynte å sutre. Heldigvis var det under en scene med masse Dinos, men fytti så stressa jeg ble. Løp ut av salen med skrikerungen, hadde heldigvis med tante K til unnsetning. Følte meg som verdens dummeste mami som trodde baby på verdens mest bråkete kinofilm var en god idé. Den kvelden skreik hun av og på gjennom hele trilleturen fra Nydalen og ned til byen, og fortsatte i to timer i strekk etter at vi kom hjem, selv med både bading, massasje og bæsj. Helt seriøst det svetteste jeg kan huske jeg har vært siden de siste timene jeg hadde på Barrys Bootcamp. Svette og tårer hos både baby og mami til det roet seg og hun endelig sovnet. I dag har hun smilt mer enn de siste ukene tilsammen, så det virker som alt har roet seg igjen. Praise be!

Hva har vi lært av dette: det er en grunn til at man går på babykino med baby, og ikke mist håpet selv om verdens snilleste baby plutselig blir en vaskeekte T-rex.

Oppskrift på gratis baby

qzvqefexSo+FdohkqEscKwNoen ganger blir jeg seriøst satt ut av hvor mye stæsj og penger som eksisterer i baby-markedet. Jeg vil også kun det aller beste til babyen min, men jeg har dessverre ikke råd til å bruke en hel årsinntekt på henne nå 😦  Unner alle dere som ønsker og har mulighet til å kjøpe nytt og fancy utstyr å gjøre det, men vet også at det finnes mange der ute som ikke kan, så her er min oppskrift på hvordan gjøre dette babyprosjektet billigst mulig uten at det går på bekostning av babygirls luksus i livet. Kan også være til inspirasjon for de som liker å ta litt hensyn til miljøet (det er tross alt babyene våre som skal ta over denne jordkloden).

  1. Arv klær av familie, venner og kolleger. Babyen vokser uansett ut av de minste størrelsene i løpet av få uker. Det er begrenset hvor mye dere rekker å bruke.
  2. Kjøp det du kan av utstyr brukt. Vi kjøpte en kjempefin bedside babyseng brukt på Finn, barnevogna kjøpte vi brukt av en bekjent.
  3. Lån eller spleis på utstyr. Vi har fått låne vippestol og bilsete av familie og bekjente(anbefales ikke å kjøpe brukt!), noen bilseter er tilpasset små babyer og blir fort for små. Da kan det være greit å ha en deal med noen slik at man slipper å oppgradere med splitter nytt hver gang barne vokser ut.
  4. Skaff de babypakkene du kan! En del stæsj som er greit å ha i begynnelsen kan du få gratis i “startpakke” fra Rema1000, Apotek1 og Kiwi.
  5. Kjøp bleier på Kiwi og bruk bleiekort. Da får du hver fjerde pakke gratis.
  6. Bruk tøybleier om du har ork til det. Jeg har en plan om å gå over til tøybleier snart, men enn så lenge er det veldig praktisk med vanlige bleier. Vi vasker uansett så mye klær, håndklær, kluter og sengetøy at noen bleier fra eller til per dag tror jeg er fullt overkommelig. Den overgangen er mitt neste mål.
  7. Bruk flergangs ammeinnlegg. Jeg har funnet min favoritt fra ImseVimse, de føles tørre lenge, kan skylles og trenger ikke vaskes i maskin mellom hver bruk.
  8. Avvent med å skaffe det du er usikker på om du trenger. En del greier som er anbefalt å ha til småbarn trenger du faktisk ikke, vent å se hva dine spesifikke behov er i din hverdag og i ditt hjem til din baby.  Markedskreftene er flinke til å pushe på med alt mulig som kan være praktisk i babyhverdagen, ikke alle har brukt for alt, og det meste kan man fint klare seg uten.
  9. Trenger du egentlig mammaklær? Anbefaler å ikke kjøpe mye sånt før du vet hva du er komfortabel i og liker å bruke. Jeg fant en amme-BH som jeg har blitt helt avhengig av og kjøpte etter å ha prøvd flere forskjellige en drøss av den samme typen. Slike ting kan man jo også arve eller finne brukt. Eller prøv noen du kjenner sine før du kjøper så du vet hva som funker for deg.
  10. Ønsk deg utstyr i gaver og inviter familie og venner på besøk etter fødsel. De fleste ønsker å gi en liten oppmerksomhet til den nybakte familien, om du lager en ønskeliste og sender rundt når du inviterer på besøk kan du unngå å få ting du ikke trenger.
  11. Ha verdens beste venner som arrangerer babyshower og skaffer alt du ikke visste at du trengte. Det har jeg ❤
  12. Amm hvis du kan, det er 100% gratis! 

Festival-fomo, aircondition og barnevakt

 

For ett år siden (og hver sommer før det) var jeg sannsynligvis rusa på festivallivet, jobb, venner og alko fra kvelden før. I hele fjor sommer reiste jeg rundt fra festival til festival, møtte mennesker, så konserter, kjørte bil opp og ned hele Norge og jobba stort sett 24/7, også når jeg var på fylla(eller motsatt). Det har liksom vært livet mitt så lenge jeg kan huske, og de aller fleste menneskene jeg har blitt kjent med og glad i har jeg møtt i det livet. Plutselig, etter en lang vinter, har jeg et annet menneske enn meg selv å ta vare på. Vil ikke tro at noen i min omgangskrets kunne gjetta at det skulle skje, og aller minst meg selv. Men nå er hun her da og snur livet opp ned. Er helt tullerusk i hodet av lite søvn og mye jobb denne sommeren også. Hver gang jeg swiper gjennom instafeeden og får festival-fomo må jeg bare minne meg selv om at jeg og trulte så både Destinys Child og The Carters på alle festivalers mor, Coachella, i april.

Holdt på å gå på veggen av den kokende varmen i Oslo sentrum og tok toget nordover til trøndelag på onsdag. Tog må være den beste måten å reise på med baby og barnevogn, selv om fellesferie og høysesong for familiereisende ikke er å anbefale fikk vi et firersete for oss sjøl i komfortvogna, jeg, mini og pus. Måtte overgå den daglige rasjonen på to kopper kaffe for å hente inn hundringsen jeg betalte for komfortseter, men den kaffeskjelven var totally verdt det. Passe svett av å ha bært alt opp de tre trinnene inn i toget på egenhånd ble den 6 timers turen faktisk veldig avslappende og til og med jeg duppa litt et par ganger.

Er sykt digg å være hjemme hos mor med aircondition inne, sende meld til søster hver morgen når baby har spist ferdig i sjutida og få barnevakt noen timer så mami får skjønnhetssøvnen sin. Blir her til papi savner oss så mye at han kommer og henter oss.

 

 

Livets største mirakel

Hele fødselsmaraton i bilder og ord:

Jeg skulle aldri ha barn jeg. I alle fall skulle jeg adoptere. Bikka tredve og levde livet som om hver dag var den siste. Men så ble jeg plutselig preggers da, og måtte ta livets vanskeligste avgjørelse.

Vi hadde knapt vært kjærester et par måneder da vi feira Bs bursdag i Barcelona. Jeg hadde sjangla litt siden sommeren, med diverse vitaminmangel og dårlig immunforsvar, så jeg hadde gått jevnlig til lege for å kontrollere nivåene. Da vi kom hjem fra Barcelona, passe bakfull og utslitt, gikk det opp et lys for meg. Jeg hadde kanskje vært litt kvalm og trøtt en stund. Men jeg gikk fast på nuvaring og hoppa nesten alltid over mensen så tanken på at at jeg kunne være gravid hadde aldri slått meg. Men så skjønte jeg det, helt ut av det blå. Det var som om underbevisstheten bare måtte si fra. Jeg hadde allerede time hos legen min dagen etter. Gikk rett inn og ba om en graviditetstest. Et kvarter senere satt jeg på legekontoret og hiksta. Det var ingen tvil om at jeg var gravid, og sannsynligvis et godt stykke på vei. Så jeg ble henvist til Ullevål for å sjekke ståa et par dager senere. Torsdag fikk jeg beskjed om at jeg var 11 uker og 3 dager på vei, de måtte sette opp time til meg på mandag hvis jeg ville ta abort. Jeg sa ja til timen og fikk helga til  tenke meg om på. Det er de mest kaotiske dagene jeg  kan huske å ha hatt på mange år. Jeg snakka livet opp og ned med verdens beste jenter, fikk time hos sosionom på Ullevål, og bestemte meg søndag kveld for det jeg nok hadde kjent siden legetimen seks dager tidligere. Denne babyen måtte få oppleve livet. Magefølelsen var sterkere enn jeg noen gang har kjent før. Selv om hodet strittet i mot.

Det ble en tung og lang vinter. Jeg var langt nede det meste av tiden, fikk influensa og lungebetennelse, isolerte meg, sykemeldte meg, sa opp jobben og følte at alt var ødelagt. Heldigvis fikk jeg helt vilt mye oppfølging av helsepersonell. Om apparatet hadde vært så på alerten hver gang jeg hadde nevnt at “jeg nok kanskje var litt deprimert” som de gjorde mens jeg var gravid, da hadde livet vært lett da. Plutselig drukner man i tilbud om hjelp og støtte. Det ble på et tidspunkt så mye at jeg ikke følte jeg hadde overskudd til å benytte meg av alt. Fastlege, jordmor og psykolog på helsestasjon, prøveprosjektet Familie For Første Gang, leger på poliklinikken på Ullevål, Ullevål-Team og jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut. Mens det jeg kanskje hadde trengt og ønsket meg mest var en psykolog som kjente meg fra før og som jeg kunne gå til jevnlig.

I mars/april hadde jeg en god periode og var i fin form, gikk på ski, flytta inn hos B og dro på ferietur til LA for å henge med Tante K og være VIPs på alle festivalers mor, Coachella. Vi leide et rom hos verdens søteste familie i det sjukeste huset oppe i Hollywood Hills, drakk smoothie hver dag, dro på roadtrip gjennom Joshua Tree Park og bodde en natt på en horse ranch i ørkenen. Og hadde en passe lit helg på Coachella. Tenk at baby Saga har hørt Destinys Child live mens hun var inni magen min! Og stått midt mellom Millie Bobby Brown, Kendall Jenner og Justin Bieber!

Men så måtte jeg tilbake til Norge da, vinteren var over og jeg ble tjukkere og tjukkere. Så kom mai, bekkenløsning og 30 varmegrader og jeg lå ganske langflat i senga med en vifte godt plassert i enden. Helt til mor og far kom på besøk litt uti juni, vi brukte en halv dag på IKEA for å fikse leiligheten til lille ninja skulle komme. Så dro vi oppi dalen for å møte babypapa og svigers for første gang (ikke meg da, men foreldra mine).

Da vi la oss i senga for å se på film den kvelden ble alt plutselig varmt og vått. Jeg fikk først noia for at det var en blødning eller noe, løp på do uten å si et ord. Mens vannet rant og rant. Fikk tørka opp etter meg og gikk tilbake til senga, fortsatt uten å si noe, mens jeg leste fem artikler på nett om “hva gjør jeg når vannet har gått” og “hvordan vet jeg om vannet har gått”. Gikk på do en gang til, ringte Ullevål og fikk beskjed om at “ja, det var nok vannet som gikk” og at vi burde dra til sykehuset på Lillehammer og sjekke stemninga. Så da gjorde vi det. Og det vannet slutta jo aldri å fosse. Det var en stk vordende mor som ikke følte seg særlig høy i hatten da jeg luska inn i heisen på sykehuset, inn en mørk gang og mot fødeavdelinga mens jeg etterlot meg dammer av fostervann på veien. Ble møtt av en hyggelig sykepleier og en lege som tok prøver og ultralyd, fikk beskjed om å ta det rolig og kjøre til Oslo for å legges inn på Ullevål. Så da dro vi tilbake til svigers, pakka baggen og kjørte hjemover. Etter et par kaffepauser og en skikkelig rar men chill biltur var vi hjemme. Jeg hadde, tro det eller ei, allerede pakka den fødebagen så den sto klar, bestilte en taxi og kom meg opp til Ullevål. Sju timer etter den første telefonen, halv åtte på morgenen den 13. juni, ble jeg plassert på fødeavdelinga med beskjed om at fødselen måtte settes i gang innen 36 timer etter at vannet gikk. En måned før termin.

Så lå jeg der da, det skjedde ikke en dritt. Første natta ble jeg sendt til observasjonsposten, måtte dele rom og B fikk ikke være der etter besøkstid. Et kvarter med grining så ble jeg flyttet til enerom og han fikk komme og holde meg i hånda likevel. Litt søvn og tilbake til fødeavdelinga. Det skjedde fortsatt ikke en dritt, så jeg fikk drypp for å sette i gang riene. Prøvde å slappe av, løp opp og ned trappene til sjette eller sjuende etasje tre ganger for å prøve å bidra. Og så plutselig, utpå ettermiddagen, mens B var hjemme en tur, da begynte smertene. Jeg kan ikke huske at det ble stilt spørsmål om epidural en gang, jeg ble trillet inn på fødestua og fikk den i alle fall ganske kjapt. Akkurat i det legen satte den inn i ryggen min kom B inn i rommet, og ble nok ganske satt ut, for han måtte legges i bakken med beina i været. Søten. På få minutter var jeg i himmelen. Riene ble sterkere, vi spiste kjøttkaker og så en del episoder med The Americans før jeg begynte å bli dårlig, kasta opp og var veldig svimmel, men kjente absolutt ingen smerte. Det dro veldig ut, uten særlig framgang, så det ble satt nåler i hodet, jeg prøvde sakkosekk, gåstol og pilatesball. Utover natta begynte den åpningen å nærme seg stor nok. Så jeg fikk drypp igjen for å prøve å sette fart på sakene. Plutselig gikk pulsen til ninja ned og det ble hastverk for å få henne ut. Snipp snipp. To leger måtte prøve seg for å få festa sugekoppen, jeg fikk spørsmål underveis om jeg gikk på crossfit eller drev med ridning, for der var det tight og vanskelig å komme til (mitt livs største kompliment).  Det føltes som de brukte timesvis på å rote med koppen inni meg, og akkurat det er den verste smerten jeg noen gang har kjent. Hadde aldri klart å presse ut den lille vannmelonen om ikke B hadde holdt meg hardt i hånda og gitt meg streng beskjed om å bli skikkelig sint. Og der var hun! To og et halvt døgn etter at vannet gikk(det skjer bare på film). 2650 gram og så liten at jeg ikke turte bevege meg da jeg fikk henne i armene mine.

Noen sting og noen timer senere ble vi trillet over til barselavdelinga. Det tok noen dager før jeg skjønte at vi var de eneste som var så heldige å få enerom. Det tok også noen dager før jeg klarte å gå, og det verste av alt; det tok ganske mange dager før jeg turte å gå på do. Det første døgnet var jeg i sjokk, hadde besøk og masse overskudd. Men så kom nedturen ganske brått, jeg skjønte ikke at jeg måtte be om hjelp. Jeg lå alene inne på rommet og ventet på at noen skulle komme og spørre hvordan jeg hadde det. I løpet av de første dagene ble bilirubin-nivået til lille så høyt at hun måtte få lysbehandling. På grunn av behandlingen og lav vekt ble vi værende på barsel en god stund. Jeg hadde masse besøk og runda siste sesong av Scandal mens jeg prøvde å la kroppen heles, men jeg hadde så vondt i underlivet, var så nedfor og grein så mye at jeg på et tidspunkt ble tilbudt å søke plass på hjem for mor og spedbarn. Mulig det var klassiske barseltårer. Jeg grein i alle fall en fare share over livet i løpet av de døgnene vi hadde der. Etter til sammen 10 døgn fikk vi endelig lov å dra hjem. Til verdens beste dusj, verdens beste seng og verdens fineste familie.

 

This slideshow requires JavaScript.