Livets største mirakel

Hele fødselsmaraton i bilder og ord:

Jeg skulle aldri ha barn jeg. I alle fall skulle jeg adoptere. Bikka tredve og levde livet som om hver dag var den siste. Men så ble jeg plutselig preggers da, og måtte ta livets vanskeligste avgjørelse.

Vi hadde knapt vært kjærester et par måneder da vi feira Bs bursdag i Barcelona. Jeg hadde sjangla litt siden sommeren, med diverse vitaminmangel og dårlig immunforsvar, så jeg hadde gått jevnlig til lege for å kontrollere nivåene. Da vi kom hjem fra Barcelona, passe bakfull og utslitt, gikk det opp et lys for meg. Jeg hadde kanskje vært litt kvalm og trøtt en stund. Men jeg gikk fast på nuvaring og hoppa nesten alltid over mensen så tanken på at at jeg kunne være gravid hadde aldri slått meg. Men så skjønte jeg det, helt ut av det blå. Det var som om underbevisstheten bare måtte si fra. Jeg hadde allerede time hos legen min dagen etter. Gikk rett inn og ba om en graviditetstest. Et kvarter senere satt jeg på legekontoret og hiksta. Det var ingen tvil om at jeg var gravid, og sannsynligvis et godt stykke på vei. Så jeg ble henvist til Ullevål for å sjekke ståa et par dager senere. Torsdag fikk jeg beskjed om at jeg var 11 uker og 3 dager på vei, de måtte sette opp time til meg på mandag hvis jeg ville ta abort. Jeg sa ja til timen og fikk helga til  tenke meg om på. Det er de mest kaotiske dagene jeg  kan huske å ha hatt på mange år. Jeg snakka livet opp og ned med verdens beste jenter, fikk time hos sosionom på Ullevål, og bestemte meg søndag kveld for det jeg nok hadde kjent siden legetimen seks dager tidligere. Denne babyen måtte få oppleve livet. Magefølelsen var sterkere enn jeg noen gang har kjent før. Selv om hodet strittet i mot.

Det ble en tung og lang vinter. Jeg var langt nede det meste av tiden, fikk influensa og lungebetennelse, isolerte meg, sykemeldte meg, sa opp jobben og følte at alt var ødelagt. Heldigvis fikk jeg helt vilt mye oppfølging av helsepersonell. Om apparatet hadde vært så på alerten hver gang jeg hadde nevnt at “jeg nok kanskje var litt deprimert” som de gjorde mens jeg var gravid, da hadde livet vært lett da. Plutselig drukner man i tilbud om hjelp og støtte. Det ble på et tidspunkt så mye at jeg ikke følte jeg hadde overskudd til å benytte meg av alt. Fastlege, jordmor og psykolog på helsestasjon, prøveprosjektet Familie For Første Gang, leger på poliklinikken på Ullevål, Ullevål-Team og jeg gikk til psykomotorisk fysioterapeut. Mens det jeg kanskje hadde trengt og ønsket meg mest var en psykolog som kjente meg fra før og som jeg kunne gå til jevnlig.

I mars/april hadde jeg en god periode og var i fin form, gikk på ski, flytta inn hos B og dro på ferietur til LA for å henge med Tante K og være VIPs på alle festivalers mor, Coachella. Vi leide et rom hos verdens søteste familie i det sjukeste huset oppe i Hollywood Hills, drakk smoothie hver dag, dro på roadtrip gjennom Joshua Tree Park og bodde en natt på en horse ranch i ørkenen. Og hadde en passe lit helg på Coachella. Tenk at baby Saga har hørt Destinys Child live mens hun var inni magen min! Og stått midt mellom Millie Bobby Brown, Kendall Jenner og Justin Bieber!

Men så måtte jeg tilbake til Norge da, vinteren var over og jeg ble tjukkere og tjukkere. Så kom mai, bekkenløsning og 30 varmegrader og jeg lå ganske langflat i senga med en vifte godt plassert i enden. Helt til mor og far kom på besøk litt uti juni, vi brukte en halv dag på IKEA for å fikse leiligheten til lille ninja skulle komme. Så dro vi oppi dalen for å møte babypapa og svigers for første gang (ikke meg da, men foreldra mine).

Da vi la oss i senga for å se på film den kvelden ble alt plutselig varmt og vått. Jeg fikk først noia for at det var en blødning eller noe, løp på do uten å si et ord. Mens vannet rant og rant. Fikk tørka opp etter meg og gikk tilbake til senga, fortsatt uten å si noe, mens jeg leste fem artikler på nett om “hva gjør jeg når vannet har gått” og “hvordan vet jeg om vannet har gått”. Gikk på do en gang til, ringte Ullevål og fikk beskjed om at “ja, det var nok vannet som gikk” og at vi burde dra til sykehuset på Lillehammer og sjekke stemninga. Så da gjorde vi det. Og det vannet slutta jo aldri å fosse. Det var en stk vordende mor som ikke følte seg særlig høy i hatten da jeg luska inn i heisen på sykehuset, inn en mørk gang og mot fødeavdelinga mens jeg etterlot meg dammer av fostervann på veien. Ble møtt av en hyggelig sykepleier og en lege som tok prøver og ultralyd, fikk beskjed om å ta det rolig og kjøre til Oslo for å legges inn på Ullevål. Så da dro vi tilbake til svigers, pakka baggen og kjørte hjemover. Etter et par kaffepauser og en skikkelig rar men chill biltur var vi hjemme. Jeg hadde, tro det eller ei, allerede pakka den fødebagen så den sto klar, bestilte en taxi og kom meg opp til Ullevål. Sju timer etter den første telefonen, halv åtte på morgenen den 13. juni, ble jeg plassert på fødeavdelinga med beskjed om at fødselen måtte settes i gang innen 36 timer etter at vannet gikk. En måned før termin.

Så lå jeg der da, det skjedde ikke en dritt. Første natta ble jeg sendt til observasjonsposten, måtte dele rom og B fikk ikke være der etter besøkstid. Et kvarter med grining så ble jeg flyttet til enerom og han fikk komme og holde meg i hånda likevel. Litt søvn og tilbake til fødeavdelinga. Det skjedde fortsatt ikke en dritt, så jeg fikk drypp for å sette i gang riene. Prøvde å slappe av, løp opp og ned trappene til sjette eller sjuende etasje tre ganger for å prøve å bidra. Og så plutselig, utpå ettermiddagen, mens B var hjemme en tur, da begynte smertene. Jeg kan ikke huske at det ble stilt spørsmål om epidural en gang, jeg ble trillet inn på fødestua og fikk den i alle fall ganske kjapt. Akkurat i det legen satte den inn i ryggen min kom B inn i rommet, og ble nok ganske satt ut, for han måtte legges i bakken med beina i været. Søten. På få minutter var jeg i himmelen. Riene ble sterkere, vi spiste kjøttkaker og så en del episoder med The Americans før jeg begynte å bli dårlig, kasta opp og var veldig svimmel, men kjente absolutt ingen smerte. Det dro veldig ut, uten særlig framgang, så det ble satt nåler i hodet, jeg prøvde sakkosekk, gåstol og pilatesball. Utover natta begynte den åpningen å nærme seg stor nok. Så jeg fikk drypp igjen for å prøve å sette fart på sakene. Plutselig gikk pulsen til ninja ned og det ble hastverk for å få henne ut. Snipp snipp. To leger måtte prøve seg for å få festa sugekoppen, jeg fikk spørsmål underveis om jeg gikk på crossfit eller drev med ridning, for der var det tight og vanskelig å komme til (mitt livs største kompliment).  Det føltes som de brukte timesvis på å rote med koppen inni meg, og akkurat det er den verste smerten jeg noen gang har kjent. Hadde aldri klart å presse ut den lille vannmelonen om ikke B hadde holdt meg hardt i hånda og gitt meg streng beskjed om å bli skikkelig sint. Og der var hun! To og et halvt døgn etter at vannet gikk(det skjer bare på film). 2650 gram og så liten at jeg ikke turte bevege meg da jeg fikk henne i armene mine.

Noen sting og noen timer senere ble vi trillet over til barselavdelinga. Det tok noen dager før jeg skjønte at vi var de eneste som var så heldige å få enerom. Det tok også noen dager før jeg klarte å gå, og det verste av alt; det tok ganske mange dager før jeg turte å gå på do. Det første døgnet var jeg i sjokk, hadde besøk og masse overskudd. Men så kom nedturen ganske brått, jeg skjønte ikke at jeg måtte be om hjelp. Jeg lå alene inne på rommet og ventet på at noen skulle komme og spørre hvordan jeg hadde det. I løpet av de første dagene ble bilirubin-nivået til lille så høyt at hun måtte få lysbehandling. På grunn av behandlingen og lav vekt ble vi værende på barsel en god stund. Jeg hadde masse besøk og runda siste sesong av Scandal mens jeg prøvde å la kroppen heles, men jeg hadde så vondt i underlivet, var så nedfor og grein så mye at jeg på et tidspunkt ble tilbudt å søke plass på hjem for mor og spedbarn. Mulig det var klassiske barseltårer. Jeg grein i alle fall en fare share over livet i løpet av de døgnene vi hadde der. Etter til sammen 10 døgn fikk vi endelig lov å dra hjem. Til verdens beste dusj, verdens beste seng og verdens fineste familie.

 

This slideshow requires JavaScript.

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.